Jeg har tenkt litt i det siste på hvordan det egentlig er med den Norske folkeskikken- av den typen som at man skjenker kaffe til sin gjest før seg selv, eller står pent til høyre på rulletrappen. Innordner seg i heiskøen i skianlegget, eller sier hei når man møter en bekjent, og spør hvordan det står til med familien? Eller hva med manglende respekt og interesse for hverandre, eller hun som ble forlatt uten annet enn en sms, eller bilføreren som tok parkeringsplassen din vell vitende om at du kom først.

Noen ganger tenker jeg at det virkelig ikke er håp for den gode vanlige folkeskikken, men så kommer det lysglimt.

Mannen på flyet som reiser seg og hjelper meg med å ta ut sekken av bagasjehyllen, vennen som uoppfordret betaler middagen uten at jeg så mye som har sett regningen, eller naboen som kommer innom med et ferskt brød- resepsjonisten som gir meg et lommetørkle når tårene kommer, en ukjent som forteller meg at jeg kan klare alt og gir meg et fast blikk- eller læreren som sender en hyggelig epost med smånytt fra barnas hverdag- og jeg tenker kanskje er det ikke så verst allikevel med den vanlige folkeskikken. Omtanken og omsorgen lever i oss fortsatt.

Pin It on Pinterest

Share This